Mitt siste

I mitt første blogginnlegg skrev jeg om forventningene til faget, hva jeg ønsket å få ut av det og hvordan jeg ønsker å komme meg dit jeg vil. Jeg ønsket å få en god oversikt over kommunikasjon på digitale plattformer, og hvordan dette fungerer opp mot enkelt personer og bedrifter. Jeg ønsket å få et innblikk i journalistens arbeidsdag, og hvordan potensialet utnyttes.

Er det noe jeg har lært gjennom dette kurset er det om kommunikasjon på digitale plattformer. Gjennom arbeidskravene og pensumartikkelene har jeg fått en god forståelse og kunnskap om hvordan du som enkelt person, eller en helhet som en bedrift lettere kan nå ut til andre gjennom sosiale medier og andre digitale plattformer.

Min faglige progresjon har vært stor da jeg ikke kunne alt for mye om dette fra før av, men nå virkelig har sett nettmediets potensiale rundt multimodalitet, hypertekst og det at jeg har fått en innblikk i hva redaksjonen kan gjøre for å utnytte dette.
Det er mange fordeler og muligheter med nettjournalistikk, og journalistens arbeidsdag er endret fra den tidligere papiravisen med god tid,  til nettavisen hvor det alltid er deadline. Journalistikkens form på de digitale plattformene har endret seg siden den gang, og vil trolig bare endres mer de neste årene. Jeg har også reflektert rundt viktigheten av å tenke kildekritisk, og vite hvordan en kan verifisere informasjonen en inntar på nett.

Jeg personlig har vært fornøyd med dette kurset da jeg er en rutineperson og vi har fått oppgavene utdelt ukentlig, og har vært fornøyd med hvordan forelesningene er blitt lagt opp til den enkelte oppgaven.
Media er noe som provoserer, engasjerer og formidler, dette er noe jeg finner interessant, spesielt nå etter å ha fått enda en fot innenfor temaet. Artikkelene er noe jeg absolutt vil ta med meg videre, spesielt Haenlein & Kaplan –Users of the world, unite! The challenges and opportunities of Social Media, 2009, s64, 3.6
da det var denne jeg fant mest inspirerende og interssant, ikke nødvendigvis bare for dette kurset- men dette er noe vi senere i arbeidslivet vil ha god nytte av.

 

IMG_9654

Kildekritikk

Du stoler på vennene dine. Men det betyr ikke at alt de deler på Facebook er sant, Skriver Journalist  Niel Ebdrup i artikkelen for forskning.no.
Det kan fort gå galt når mange mennesker forholder seg ukritiske til informasjonen de henter fra disse sakene, fortsetter professor Vincent F. Hendricks.

Det er en stadig økende bruk av sosiale medier, og der gjelder det å forholde seg kritisk til informasjonen som blir publisert. Sosiale medier bidrar til at uriktige opplysninger spres, og det er vår egen jobb å verifisere informasjonen. Vi må forholde oss kristiske til kildene for å kunne stoppe delingen av usannheter. Alle med tilgang til internett kan i dag dele hva enn de måtte ønske, her kan det igjen komme konsekvenser av delte usannheter, som saker med oppsiktsvekkende informasjon kan skape infostorms – spesielt rundt politiske saker, kriminalsaker og andre kulturelle saker.

 

– Det er ofte gratis å dele noe. Og du føler at du gjør noe, uten at du blir ansvarlig for eventuelle konsekvenser. For å unngå en slik situasjon bør du finne kilden til informasjon og stille utdypende spørsmål før du deler. For tiden forholder vi oss til all kunnskap på nettet som om den har blitt sjekket av journalister eller forskere – Forskning.no 

 

Det er altså svært viktig å forholde seg kritisk til det som deles på nett, da innholdet lett kan ha få en feilaktig troverdighet ved at den deles av en du har kjennskap til. En god regel er å alltid være kildekritisk, uansett hvor informasjonen kommer fra. Hannmyr skriver i sin bok, Hva er internett,  om et tilfelle av misinformasjon på nett  hvor det advares mot det farlige stoffet dihydrogenmonoksyd. Bystyret i Aliso Viejo, California, fant denne informasjonen på nett og det ble satt igang et forbud mot dette stoffet. Senere ble det kjent at dette farlige stoffet bare var H2O, altså vann.

 

Internett ble konstruert for å gjøre det enkelt å dele informasjon. Sikkerhet var aldri en prioritert oppgave når nettet fant sin form.
– Hannemyr, Hva er internett, s23.

 

Det har alltid vært et dilemma rundt å bevare friheten til å dele, og det å oppnå kontroll for bedre sikkerhet på nett. Utslaget faller fort på friheten rundt å dele, og med det blir det enda viktigere at vi forvalter friheten på en riktig måte – og det blir enda viktigere å forholde seg kritiske til kilder.

Det er viktig å finne ut hvor historien egentlig kommer fra og hvilke kilder som står bak. Finn ut hva motivet og hensikten med saken er, det er derfor viktig å være varsom på hva en selv deler, da du også sitter inne med et ansvar.

Fordelene med nettjournalistikk

Nettjournalistikken er ofte blitt kritisert for å forflate journalistikken, og blir sett på som klikkjournalistikk. Fredrik Drevon er en av de som tar et oppgjør med nettjournalistikken, og har ingen problemer med å vise hvor lei han er av denne banaliseringen.

 

Skjermbilde 2015-03-23 kl. 09.25.07
Drevon har sett seg lei av at ordene denne, dette, derfor, slik, her – preger nettavisenes forsider. Ordene er mye brukt for å trekke til seg leserens oppmerksomhet. Skjermdump tatt på MinMote, 23.03.2015

 

Fredrik Drevon mener journalistikken skrives på en banal måte, og i sin artikkel tar han et solid oppgjør med nettjournalistikken og det han kaller meningsløse saker. Drevon forteller om de ulempene vi har fått innen nettjournalistikken – at den preges av meningsløse saker og journalister som ikke klarer å tenke selv.  Han har sett seg lei av at ingen saker på nett fremstår som unike, og holder papiravisen tett mot hjertet.

Nettavisene trenger å etableres på nettet, og de trenger saker som får  klikk. Det har gått utover journalistikken til en viss grad, ihvertfall den journalistikken vi tidligere var kjent med – men tidene forandres, og det samme gjør journalistikken – noe jeg tidligere har kommentert i dette blogginnlegget. Som Kaplan skriver i «Users of the world, unite! The challenges and opportunities of Social Media», viser også denne endringen til de sosiale mediene som er i bruk. Her får nettavisene kontakt med sine brukere på et helt annet plan enn med andre kommunikasjonsverktøy.

 

Sjekk hvilken plattform som tapte. Denne plattformen heter papir. Denne tiden er forbi. Derfor forsvant abonnentene. Slik forsvant annonsene. Derfor uteblir annonseinntektene. Sjekk hvilke plattformer som vant. Disse plattformene heter nettbrett og mobil.
Fredrik Drevon, slik banaliseres mediene

 

 

Potensialet til nettjournalistikken utvikles for hver dag som går. Nyhetene deles på sosiale medier, og leserene inviteres til debatt og diskusjon. Det har også blitt utviklet nyhets-applikasjoner for avisene, og der har nettjournalistikken en god fordel ved å gi leseren frihet til å navigere seg rundt på et tekstdominerende, men likevel brukervennelig sted.  Hyperlenker er også en fordel med nettjournalistikken da en kan lenke til relaterte saker hvor det vises forskjellige perspektiv, dette gir nettjournalistikken et større omfang – og med det en større andel klikk.

Papiravisene inneholder de journalistiske idealene vi er kjent med, mens nettjournalistikken har tatt en annen vei og tilbyr interaktivitet på høyt nivå. Nettavisenes innhold styres av leserenes aktivitet og preferanser – det er derfor viktig å nå ut til sin målgruppe med saker som er aktuelle for de. Det handler om å gi noe til leseren, noe de kan engasjere seg i.

Den nye teknologien gir leseren mulighet til å være på stedet ved bruk av live-dekning. Muligheter som denne gir leseren opplevelsen av deltakelse og medvirkning, og på nettet ser vi etter interessante saker som fanger vår oppmerksomhet – vi ser etter noe å klikke oss videre på. Som beskrevet i Pavliks,» innovation and the future of journalism», har innovasjonen  av de sosiale mediene blitt nøkkelen til levedyktigheten for nyhetsmediene i denne digitale tidsalderen.

 

Journalistikk i endring

Nettmediets mange muligheter påvirker journalistikken i stor grad. Overgangen fra papir til nett har påvirket hvordan sakene fremstilles, og hvordan arbeidsprosessen til journalistene har blitt i digitaliseringens tidsalder.

Journalistikken ligger under et press om endring. Den endringen handler om de journalistiske idealene, og de verdiene som journalistikken i hovedsak bygger på – å formidle gode nyheter raskt. Journalistene jager etter en løpende deadline, og de går med konstant blodsmak i munnen for å få sakene ut så fort som mulig. De løpende deadlinene påvirker kvaliteten, og nettjournalistikken vil ikke lengre føles like gjennomarbeidet i forhold til kilder og bakgrunnsinformasjon. Papiravisen har gjerne deadline kvelden før den skal i trykk, dette gir journalistene mer tid til å gå dypere inn i saken og publisere en mer omfattende sak.

 

Skjermbilde 2015-03-26 kl. 09.47.21

Skjermbilde 2015-03-26 kl. 09.44.53
Kanskje verden trenger flere rosabloggere som ytrer sine meninger? Skjermbilde tatt på Dagbladet, 26.mars 2015

 

Selve fortellermåten har utviklet seg over flere hundre år, og nå i digitaliseringens tidsalder kan alle og en hver dele nyheter og ytre sine meninger på nett. Journalistens arbeidsdag har endret seg i form av konkurranse – ikke bare fra andre journalister, men også fra bloggere og vanlige mennesker som formidler nyheter, som på CNNs Ireport. Lindsay Palmer har skrevet artikkelen «iReporting an uprising: CNN and Citizen Journalism in Network Culture», hvor hun påpeker at de vanlige menneskene som deler nyheter – faktisk ikke får betalt, selvom CNN tjener penger på disse hobbyjournalistene. Bloggere som Sophie Elise deler også nyheter og ytrer sine meninger, hun har nå nylig vært aktiv i debatten om bruk av palmeolje – hvor hun scorer høyere enn yrkesskeptiker Gunnar Tjomlidkommunikasjonsekspert Hans-Petter Nygård-Hansen og to kommunikasjonsdirektører i Mondelez, saken kan du lese her.

 

Idealene til nyhetssjangeren ligger på sammfunnet, det å opplyse folket og påpeke forskjellene i samfunnet. Det går også ut på bedriftsoppdrag, og det å tjene penger på saker, annonser og klikkjournalistikk. Nettavisene promoterer abonnementer hvor leserene kan få tilgang på de grundige journalistiske sakene, fremfor de mer overfladiske sakene på forsiden. En sak skal skape trafikk, og gi en forståelig og engasjerende rapport om dagens viktigste hendelser og sette de inn i en sammenheng som gjør dem meningsfulle. Ved kontekstualiseringen skapes den meningsfulle sammenhengen der hendelsen knyttes til annen relevant informasjon – for eksempel ved hjelp av hyperlenker, som forklart her.

 

En nyhet er menneskeskapt, og behovet for informasjon vokser seg større sammen med endringene. Avisene våre utvikles, og vi blir mer digitalisert med tiden.  Journalistikken er allerede påvirket med tanke på tekstinnhold, kilder, bilder og journalistene selv. Endringene vil bli større over tid, og her vil det gjelde å følge med på medietrendene, og spørsmålet ligger vel på om det egentlig har noe å si hvem som formidler nyhetene.

Hovedelementene er uansett hvordan nettavisene tilbyr interaktivitet på et annet nivå enn papiravisene med elementer som video, animasjoner, linker, avstemninger – og dette er med på å utvide underholdningsverdien og gi økt oversikt over detaljer i sakene. At leserene kan navigere seg rundt på sidene og lese relevante saker knyttet opp mot hverandre vil igjen resultere i flere klikk. Den nye teknologien tilbyr leserene å være på stedet med live-dekning, og leserene får hyppige oppdateringer. Elementer som dette gjør at leseren lettere vil bli berørt og få en opplevelse av medvirkning og deltakelse.

Journalistikkens form på digitale plattformer

Til denne ukens refleksjon måtte jeg sjekke både to og tre ganger før jeg skjønte at, ja, læreren hadde lagt ut riktig lenke. «Liker best analsex» var overskriften som møtte meg. Kulturjournalisten Jan Zahl skulle med denne artikkelen håve inn så mange klikk som mulig på en analytisk kommentar, ved bruk av overskriften.

Kulturjournalisten kommer med en rekke utsagn om nordmenns veier på internett, og det som får flest klikk er gjerne saker om tabubelagte temaer. Vi nordmenn bruker internett til så mangt, og de fleste av oss vil at det skal fremstå som at vi kun bruker internett til å sjekke nyheter, for politisk oppdatering eller andre kulturelle saker, tallene viser derimot at saker om tabubelagte temaer får opp til 100 ganger flere klikk.

 

Skjermbilde 2015-03-23 kl. 14.30.36
Snakk om å ualminneliggjøre det alminnelige. Artikkler med bruk av sex, vekt eller kropp skaffer nettavisene mange hundre klikk.Skjermdump tatt på TV2, 02.03 2015

 

Norske aviser registrerer altså  hva vi nordmenn klikker oss inn på for å finne ut av hvilke saker som selger best.  Journalistikkens form på internett handler om å få flest mulig klikk på sin sak, enten gjennom nettleseren eller ved deling på sosiale medier. Antall klikk er avgjørende for hvilke saker som vektlegges, og det er klikkene nettavisen er ute etter.  Det er en viss forskjell her da  papiravisen følger de journalistiske kriteriene med god margin, mens tallene viser altså at tabusakene på nett får mest oppmerksomhet – men er de nødvendigvis best ut ifra de journalistiske kriteriene? Tvilsomt, mener jeg.  Journalistikkens form på nett er altså endret, og som Kaplan skriver, går mye av det ut på de sosiale mediene hvor nettavisene får kontakt med sine brukere på et helt annet plan enn med andre kommunikasjonsverktøy.

 

Innovation in news media is defined here as the process of taking new approaches to media practices and forms while maintaining a commitment to quality and high ethical standards.
-Pavlik, innovation and the future of journalism.

 

Nettavisene selger altså best med ekstreme overskrifter, og saker som er helt på kanten. Sakene deles også gjennom sosiale medier som igjen øker antall klikk. Innovasjonen av sosiale medier i nettjournalistikken har hatt en stor innvirkning på klikkprosenten- da et større antall lesere vil få sett saken. Vi drives av nysgjerrigheten, og når betalingsmurene blir stadig mer vanlige, er det lettere å ty til nettopp klikkjournalistikk. Det er her nettavisene satser for å tjene inn på annonseleker.

Så fort vi leser ordet politikk, debatt eller aksjer  så melder vi oss ut, og vi klikker oss videre til neste avis i løpet av sekunder. Kulturelle artikkler om en enkel hverdag og politikk selger altså ikke lengre, mens saker om sex, kosthold og kropp øker lesertallet kraftig. Det handler altså her om å nå sine lesere og målgruppe på best mulig måte, og nettavisene bør også ha fokus på å utrede redaksjonens potensiale, også med bruk av de digitale plattformene de møter sine brukere på.

Og til slutt, som Kaplan forklarer i 4.2.2 – be interesting, ingen er interessert i å snakke med en kjedelig person, og de er langt mindre interesserte i å lese en kjedelig artikkel. Det journalistikkens form på digitale plattformer egentlig handler om, er hvordan å få brukerene til å knytte seg til deg – å gi dem en grunn til det.

Redaksjonens potensiale

Som leser blir en dratt mot et storstilt bruk av nettmediets potensial, og i dag sirkler vi rundt på sosiale medier og internett på jakt etter gode informasjonskilder.

Nyhetsredaksjonenes oppgave handler om rask formidling til sine lesere, gjerne med hyppige oppdateringer og bruk av multimodale elementer som bilder, grafiske illustrasjoner og video med lyd på sitt nettsted. Nettsteder som TV2, CNN og VG er mine mest leste, da jeg også gjennom sosiale medier har tilgang på deres oppdateringer. Flere nettaviser har også begynt med live-oppdateringer, noe som gir leserene raskere oppdateringer på aktuelle saker. Hypertekster er i dag mye tatt i bruk, dette gjør at leser selv bestemmer hva en skal lese, og leserekkefølge. Les mer om mine refleksjoner rundt hypertekst her.

Nyhetsredaksjonene må stadig jobbe hardere for å kunne være med i konkurransen om leserene, og her gjelder det ikke bare å jobbe hardt for å få vår oppmerksomet- men for å beholde den. Saker som pirrer nysgjerrigheten til leseren vil raskt oppta de, men redaksjonene må også huske på at nysgjerriget er midlertidig – som Ian Bogost skriver om i  The Rise of Curiosity Journalism.

…..popularity online now depends on a thing’s thingness, on its ability to distinguish itself as a unique and precious snowflake, rather than by its meaning or its function.
-Ian Bogost, The Rise of Curiosity Journalism.

 

Det er i dag en vesentlig forskjell mellom papiravisene og nettavisene. Du trenger ikke lengre ha en journalistikk utdannelse for å kunne publisere artikler, eller dele nyheter på nett.  Lindsay Palmer har skrevet artikkelen «iReporting an uprising: CNN and Citizen Journalism in Network Culture». På iReport kan hver og en, journalist eller ikke, dele sine nyheter – med betaling i form av profesjonell annerkjennelse. Dette gjør at CNN kan være der, uten å  bruke penger eller noen form for resursser.  Palmer påpeker også at disse privatpersonenes innlegg hverken er redigerte eller undersøkt, derfor er det viktig å være kildekritisk til disse sakene. Her i Norge benytter nyhetsredaksjonene heller seg av tipstelefoner.

Skjermbilde 2015-02-23 kl. 13.01.23
På CNN´s IReport kan vanlige mennesker skrive nyhetene de sitter inne med, med sine egne ord. Skjermdump tatt fra CNN, 23.02 2015

Mange får også i dag sin dose nyheter gjennom sosiale medier, det er derfor viktig å holde nettstedet mobilvennlig, og å dele nyhetssakene der – nettopp for å trekke oppmerksomheten mot deres nettsted/avis. Det ligger et stort potensiale rundt å innvolvere sine lesere med debatter eller kommentarer på diverse sosiale medier, dette medvirker til et positivt bidrag for ytringsfriheten. Twitter brukes også effektivt her med bruk av hashtag, du vil da for eksempel kunne se ditt bidrag på TV og være med i diskusjonen rundt det aktuelle temaet- TV2 Sport et spesielt aktive her.

Nyhetsredaksjonene bør sette sine resursser til verks og vidreutvikle seg selv, og utnytte potensialet som ligger forran de. Og som Kaplan sier – når det gjelder sosiale medier må firmaene unngå å være over-profesjonelle, prøv heller å utforske andre brukere, og ikke være redde for å gjøre feil. Her gjelder det å fokusere på alt en papiravis ikke inneholder, der fokuset på kreativitet og orginalitet trekker opp. Det vil være viktig med et god design og presentasjon, og ha gode informative tekster med et rikt bruk av multimodaliteter.

Hypertekster

En hypertekst er et fenomen som utgjør mye av nettmediets potensial. Hypertekster er tekster knyttet sammen ved hjelp av hyperlenker, hvor hypertekstens oppgave er å skape sammenheng rundt en tekst ved supplering av hyperlenker til relevante tekster, som vist under her.


Skjermbilde 2015-02-12 kl. 19.47.05
Skjermdump tatt på Minmote 12.Februar 2015

Hyperlenker binder altså andre tekster opp mot det aktuelle temaet, og gjør at du kan klikke deg videre til de forskjellige tekstene eller filene som utgjør en hypertekst. En hypertekst er gjerne multimodal, det vil si at den har en kombinasjon av tegnsystemer som tekst, bilde og video med lyd.

If we see and hear something we are more apt to remember it than if we only saw it or heard it. If this something is repeated enough times, physical and chemical changes take place at the synapses in the brain, and the memory becomes permanent. – Edwin J.Pinheiro(academic consultant IBM, 1994)

Hypertekster leser vi daglig i VGBBCMin mote eller vår lokale nettavis, der innholdet gjerne har hyperlenker til aktuelle saker i henhold til temaene. Konseptet rundt hypertekstene er å tilgjengeliggjøre informasjon ved hjelp av hyperlenkene, dette gjør at tekstene dermed får et bredere spekter rundt det aktuelle temaet. Om hyperlenkene er tekstinterne – innbakt i teksten, eller teksterne – samlet i egne lister, er forskjellig fra nettsted til nettsted. VG bruker for det meste tekstinterne lenker, mens nettsteder som BBC bruker teksterne. Disse formene for hyperlenker gjør også at sakene kan leses fra forskjellig perspektiv og struktur, leseren vil ikke lengre her være en passiv mottaker av forfatterens ferdige tekst. Her kan leseren selv bestemme rekkefølgen i sin leseprosess, dette virker positivt for leseren da en gjerne er vandt med lineære tekster.

 

Skjermbilde 2015-02-10 kl. 18.02.15
I denne videoen laget av MinMote, kan du også selv bestemme hvor i videoen du vil begynne, uten å gå glipp av eventuell nødvendig forhistorie. Skjermdump tatt på minmote, 10.Februar 2015.

 

Hyperteksten vil helt klart utvikles mer over tid på både nettaviser og andre nettsteder. Nettaviser er gjerne raskt ute med oppdateringer på nyhetssaker, de ligger altså under et tidspress og dette kan fort gjøre det blir utfordrende å jobbe med hypertekstsjangere. En fare med hypertekstene er også at leseren kan bli distrahert og ikke se selve saken, leseren kan også sitte igjen med følelsen av å ha mistet tilgang på informasjon, da en ikke følger en fast rekkefølge. Forfatteren må sørge for at tekstene står stødig på egenhånd, da leseren kan velge å lese kun et fåtall av tekstene.

Hypertekst inviterer til endrede roller for både den som skriver og den som leser. Leseren er ikke lenger en passiv mottaker av en tekst som er ferdig utformet av en forfatter. –Martin Engebretsen, Skjermet

Det er altså viktig å ha organisert materialet på en oversiktlig måte slik at leseren får en fullverdig opplevelse. Hypertekst er et digitalt fenomen vi forhåpentligvis vil se mer av, da det gjør tekstene mer interessante og leservennelige. Her er det buket for høyere grad av objektivitet, flere røster og perspektiver.